9. september 2010

The Land of Giants™- En idé?


Jeg kunne ikke la være å trekke på smilebåndet da jeg leste om prosjektet, og ikke minst da jeg så bildene. Det er ikke stor tvil om at dette er en morsom idé, men det er ikke nødvendigvis et alternativ i striden om høyspentmastene. Etter første blikk synes jeg de ser ganske ustødige ut. De bør tross alt tåle vær og vind på fjell og vidde. Og de er nok en del dyrere i både produksjon og vedlikehold enn de tradisjonelle. Uansett synes jeg Jin Choi & Thomas Shine skal ha for oppfinnsomheten. Det ser jo ut som et kunstverk, og personlig at dette er et mye bedre alternativ, rent utseendemessig, enn høyspentmaster.

Men er dette mer enn en humoristisk og kunstnerisk idé? Eller bør det forbli i idé-fasen?

29. august 2010

Dual Screen ftw!

A week ago I got myself an other screen, and set up my computer for a dual screen. I now got a 24" screen next to my own 22". It looks really geeky and is awesome to use. Of course the 24" screen becomes the main screen, and the other is basicly used for music, instant messaging and movies (while multitasking). Even though it has only been a week, I find my self having troubles with imaging the computer with just one screen. With one screen, where do I place all the applications? This is only a temporary set up. When I in a few months have to return the extra screen it will be fun to see whether I am addicted to this or not! Perhaps I will end up buying another screen.



On the down side, some effects in Compiz Fusion is not optimal for more than one screen (in particular if the screens have different sizes), for example expo and scale. The edge to use for these have to be on the main screen, but I guess I will get more used to the key bindings.

Earlier I have used six desktops, 3 in the width and 2 in the height. This was not necessary any more, and I reduced the desktop size to 2*2. I haven't done much programming since the set up, so I am not sure whether this is too small desktop size for work or not, but as I see it now, it should work perfectly!

17. august 2010

Pepsi Raw og glassflaske!

Endelig kan vi kjøpe noe annet enn Coca Cola på glassflaske i vanlige butikker. Brusen er Pepsi Raw, og skal visstnok lanseres 1. september (kilde: drikkekultur). Inntil da kan den kjøpes for en stivere pris på Deli de Luca og 7-Eleven, hvor brusen antakelig er importert og dermed uten pant. Panten kommer vel når brusen lanseres for butikkhyllene.

Når det kommer til brusens smak må jeg presisere at Pepsi ikke prøver å etterligne vanlig Pepsi Cola, eller Coca Cola for den saks skyld, men skal være en ny cola. Og den smaker ikke "vanlig cola". Ved første slurk vil antakelig de aller fleste si "Interessant...". Så klart, alt smaker ti ganger bedre på glassflaske og Pepsi Raw på glassflaske er herlig og forfriskende. Plastikkflaska gir følelsen av å ikke være like frisk og kald, men alt i alt; Pepsi Raw er garantert en brus jeg kommer til å foretrekke. Selv foran vanlig Pepsi Cola.

Det faktum at den kun inneholder naturlige råvarer og ingen kunstige tilsetningsstoffer kaster slett ingen skygge over produktet. Jeg tror og håper denne vil slå an her i landet. Ikke minst fordi det er en Pepsi i glassflaske, noe jeg har lengtet lenge etter!

Om du skulle se etter produktet i andre land må du se etter navnet Pepsi Natural.

Bildet er henta fra marieclaire.co/uk 

11. august 2010

This is my ringtone, I've got an iPhone. No you don't have one

Sitat fra Aftenspostens A-Magasin fredag 06.08.2010: "... iPad, dingsen som foreløpig har samme status som Jesus (alle vet hvem han er, men ingen har sett ham) ..."



Og iPhone, såklart.

25. juli 2010

I've got Karen Millen and Sony Ericsson Xperia Mini Pro!

Last week, in Stockholm, I bought this fantastic Karen Millen jumpsuit. I absolutely love it!

I have now had Sony Ericsson Xperia Mini Pro for a week, and I don't regret that I bought it. The size is perfekt, the screen is so good and clear that it doesn't feel too small. The keyboard was basicly the reason that I chose it. Touch is wonderful, but is really a pain to write with. I almost never use the touch-keyboard (which of course is an alternative). Unfortunatly I am not too impressed with Android. There is a lot of pre-installed apps, and I cannot delete them the regular way (Android don't want me to have that access). I installed the terminal emulator in Android marked, but I don't get root access without doing some tricks. I haven't tried yet, but I think it will be necessary. Let's hope I never have to send the phone in for service!

19. juli 2010

Song of the day - Til Ungdommen

Til Ungdommen av Nordahl Grieg

Sunget av Herborg Kråkevik

Frykta for å redde

Her publiserer jeg en tekst jeg skreiv på nynorsk-tentamen en gang. 

Eg spring

Det er kaldt og mørkt. Slik har det vore i lange tidar. Eg hugsar ikkje lyset. Ikkje varmen heller. Men eg veit at dei ein gong var. Eg veit at dei fanst i eit lite hus som var mitt alt. Ein varm peis med raude flammer. Ein tryggleik eg aldri fant nokon annan plass.


Spring frå frykta

Eg hadde energi før. Energi til å skrive, syngje, danse, le. Å le. Korleis var det? Kva for ein kjensle var det? Eg trur ho var god. Varm. Ein gong. Men eg vakna. Eg såg. Då vart det umuleg å sove igjen. Eg skulle ønske eg aldri vakna. Eg vil gløyme.

Spring frå dei store orda

Eg kjenner kulda. Og mørket. Dei store smila og den enorme interessa. Hos alle. For alt. Interessa som aldri rakk lenger enn samtala ut. Eg hugser korleis to samtalepartnarar kunne engasjere seg i samtala men ikkje i temaet. Tankane som berre vart tenkt (om dei i det hele tatt vart det). Velgjerda som alle tok del i. TV-aksjonen som det var syndig å ikkje gi pengar til. Og pelskåpene og plastma-TV-ane som alle måtte ha.

Eg kan ikkje stanse.

Butikkar, bilar, menneske, jobbar, kinopremierar, TV-program, sydenferiar, russefeiringar... Eg har sett alt saman. Opplevd det. Eg kan ikkje gå tilbake. Slik det ser ut no, er verda for stor. Og allikevel for lita. Eg kan ikkje sjå heile og heller ikkje få plass. Eg kan ikkje bere tyngda. Kjensla av kor stor han er, og kor lita han eigentlig er. Kor kort vi har komme og kor mykje vi har gjort. Eg held ikkje ut.

Eg kan ikkje gi opp

Eg er framand. Annleis. Eg ser. Eg har sett. Eg har forstått. Marerittet verda har blitt. Eg kan ikkje bu her. Eg kan ikkje godta kva verda har blitt. Eg kan ikkje vere ein del av ho. Ikkje slik ho er no. Eg må kome meg bort.

Eg har sprunge
lenge.

Kjensla av å vere i ro er ukjent. Det var ho ikkje før. Då var ho kjent og trygg. Eg trur ho var fin. Då visste eg ikkje korleis det var å frykte. Eg trur eg sov. Eg hugsar ikkje. Om eg skulle førestelle meg korleis det var, trur eg at eg må stanse. Eg har ikkje overskot til å klare det no. Ikkje når eg er redd.

No er eg sliten
Eg har ikkje komme nokon plass
Tida har gått og eg
står framleis

Mørket har blitt ein del av meg. Eg frys. Eg smiler ikkje meir. Eg håpar ikkje meir. Verda rundt meg er framleis kald. Eg har sprunge og sprunge, men verda blir ikkje varmare. Verda blir ikkje lysare. Eg kjenner meg gammel. Og tafatt. Eg gjer ingenting. Eg sitt stille i ein stol og hatar. Kva for ein hjelp er det i det?

stille

Eg høyrer stemmene deira. Eg ser smilane deira. Korleis dei smittar over på verda rundt. Korleis dei speglar oss. Når eg tittar ned i lommeboka mi, ser eg pengar. Eg er ein av dem. Eg har ikkje flykta. Eg kan ikkje flykte. Kva enn eg gjer, eg kan ikkje gjere noko. Ikkje noko anna enn å prøve å forandre. For eg har sett, eg har forstått. Eg veit kva dei store orda og dei mange smilane tyder. Eg kan ikkje vere aleine. Det er nøydd til å vere andre som har sett også. Unik kan eg ikkje vere. Eg må finne, eg må spørre, eg må samle. Vi må samle. Forandre. Gjere alt vi kan for å endre. Endre på det vi ikkje er nøgde med. Om eg ikkje kan forandre, då treng eg ikkje vere her. Då treng ikkje verda meg.

Eg trur det er på tide
å stanse.


Frykta for å redde

Eg spring
Spring frå frykta
Spring frå dei store ord

Eg kan ikkje stanse
Eg kan ikkje gi opp

Eg har sprunge
lenge
No er eg sliten
Eg har ikkje komme nokon plass
Tida har gått og eg
står framleis
stille

Eg trur det er på tide
å stanse.

14. juli 2010

Alle svensker har Mac og japanere er syke

Nå sitter jeg på en kafé i Stockholm og skal lese til eksamen som jeg har om en måned. Og her ser jeg rundt meg, og alle andre som sitter med en PC her, har en mac. Hun på 45 som ser ut som en litt fin Stockholmsdame, kjæresteparet som sitter og holder hender, han skalla 30-åringen med iPhone og business-mannen som kun drikker vann. Så er det et par bord hvor folk bare skravler, men ellers er det min Lenovo Ideapad og en haug av Mac-freaks. Fra før av har jeg kommet til konklujonen om at alle som har en litt "nyere" telefon her har en iPhone. Nå ser jeg at alle her som har kjøpt seg en laptop de siste åra også har en Mac. Lenge leve Sverige-eplet! Hurra! Eplebutikkene her heter forresten Macoteket. Kjekt å vite!

Bildet (eplene) er henta fra denne bloggen, hvor jeg tipser alle lesere om å sjekke ut dette siste innlegget, om en trend i Japan, nemlig å se syk ut.