Viser innlegg med etiketten Dikt og noveller. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Dikt og noveller. Vis alle innlegg

3. februar 2013

Ingen depresjon, ingen kunst?

Jeg har alltid skrevet. Mye. Dikt, noveller og andre småtekster. Jeg satt ord på følelser, stemninger og situasjoner. Ekte og fiktive. Jeg hadde et rikt ordforråd og kunne raskt se hva som ikke passet inn i en tekst. Jeg gikk på høstutstillingen, slukte litturatur og drømte om en tilværelse som forfatter og dikter. Så tok realfagene meg. Siden kom friheten i form av å bo alene. Og mens skrivingen dabbet av, flommet kjærligheten over meg. Man klager ikke akkurat over slikt. Utdanning, frihet og kjærlighet. Men hva skriver man da, da? Realistene dikter da vel ikke? Jeg stoppet å skrive og har ikke hørt poesiens stemme i meg på lange tider. Hva skjedde? Ble jeg lykkelig?

Mine favorittkunsstykker, være seg i skriftlig, musikalsk eller billedlig form, har alltid hatt noe dystert over seg. Har jeg sett for lite, eller kommer faktisk mesteparten av kunsten vår fra den dystrere skalaen av følelsesspekteret? Mens jeg fortsatt drømmer om at den litterære delen av meg skal våkne, forsøker jeg desperat å finne inspirasjon i gamle favoritter. Kanskje jeg leter feil sted? Når jeg har det bra, trengs kanskje inspirasjon fra det lyse, gode og lykkelige.

Enn så lenge, den vakre melankolien:

Melankoli, Edvard Munch
I EN MØRK NATT 
Jeg elsker ingen,
stjernetomme natt,
jeg elsker ingen!
Du, stumme mørke,
vet hva det vil si:
forlatt av stjerner,
forlatt av lyset
over vei og sti! 

Jeg elsker ingen,
bitre, bitre natt,
jeg elsker ingen!
Og broene de brenner
uten ild,
og ingen og intet
i verden
hører meg lenger
til ... 

Så kom da gribber!
Sus med ville skrik
igjennom regn og storm
og hakk meg opp, et lik,
og sleng meg så for orm
og la meg ligge der:
Ynkelig som ikke
er livet nær!
- Gunvor Hofmo

31. januar 2013

Et liv med sko






Hva hjelper høye
hæler
når man allikevel er den
laveste


23. mars 2011

Dikt: Til Ungdommen

I dag legger jeg ut et, etter min mening, fantastisk dikt. Det er kjent for de aller fleste nordmenn, men diktet fortjener å bli lest om og om igjen. Nyt!

Til Ungdommen
av Nordahl Grieg

Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

Forøvrig er Herborg Kråkeviks innspilling (under) av diktet nesten like vakker, og Kim Larsens live-versjon også verdt å lytte til.

2. januar 2011

Til ettertanke

Jeg bygger en dag
- min dag
Stein etter stein.
Til et liv
et mønster
som jeg skal kunne

vedkjenne meg

Jeg bygger et liv
og det er kanskje
på stoltheten det går løs
om jeg så bygger
galt


19. juli 2010

Frykta for å redde

Her publiserer jeg en tekst jeg skreiv på nynorsk-tentamen en gang. 

Eg spring

Det er kaldt og mørkt. Slik har det vore i lange tidar. Eg hugsar ikkje lyset. Ikkje varmen heller. Men eg veit at dei ein gong var. Eg veit at dei fanst i eit lite hus som var mitt alt. Ein varm peis med raude flammer. Ein tryggleik eg aldri fant nokon annan plass.


Spring frå frykta

Eg hadde energi før. Energi til å skrive, syngje, danse, le. Å le. Korleis var det? Kva for ein kjensle var det? Eg trur ho var god. Varm. Ein gong. Men eg vakna. Eg såg. Då vart det umuleg å sove igjen. Eg skulle ønske eg aldri vakna. Eg vil gløyme.

Spring frå dei store orda

Eg kjenner kulda. Og mørket. Dei store smila og den enorme interessa. Hos alle. For alt. Interessa som aldri rakk lenger enn samtala ut. Eg hugser korleis to samtalepartnarar kunne engasjere seg i samtala men ikkje i temaet. Tankane som berre vart tenkt (om dei i det hele tatt vart det). Velgjerda som alle tok del i. TV-aksjonen som det var syndig å ikkje gi pengar til. Og pelskåpene og plastma-TV-ane som alle måtte ha.

Eg kan ikkje stanse.

Butikkar, bilar, menneske, jobbar, kinopremierar, TV-program, sydenferiar, russefeiringar... Eg har sett alt saman. Opplevd det. Eg kan ikkje gå tilbake. Slik det ser ut no, er verda for stor. Og allikevel for lita. Eg kan ikkje sjå heile og heller ikkje få plass. Eg kan ikkje bere tyngda. Kjensla av kor stor han er, og kor lita han eigentlig er. Kor kort vi har komme og kor mykje vi har gjort. Eg held ikkje ut.

Eg kan ikkje gi opp

Eg er framand. Annleis. Eg ser. Eg har sett. Eg har forstått. Marerittet verda har blitt. Eg kan ikkje bu her. Eg kan ikkje godta kva verda har blitt. Eg kan ikkje vere ein del av ho. Ikkje slik ho er no. Eg må kome meg bort.

Eg har sprunge
lenge.

Kjensla av å vere i ro er ukjent. Det var ho ikkje før. Då var ho kjent og trygg. Eg trur ho var fin. Då visste eg ikkje korleis det var å frykte. Eg trur eg sov. Eg hugsar ikkje. Om eg skulle førestelle meg korleis det var, trur eg at eg må stanse. Eg har ikkje overskot til å klare det no. Ikkje når eg er redd.

No er eg sliten
Eg har ikkje komme nokon plass
Tida har gått og eg
står framleis

Mørket har blitt ein del av meg. Eg frys. Eg smiler ikkje meir. Eg håpar ikkje meir. Verda rundt meg er framleis kald. Eg har sprunge og sprunge, men verda blir ikkje varmare. Verda blir ikkje lysare. Eg kjenner meg gammel. Og tafatt. Eg gjer ingenting. Eg sitt stille i ein stol og hatar. Kva for ein hjelp er det i det?

stille

Eg høyrer stemmene deira. Eg ser smilane deira. Korleis dei smittar over på verda rundt. Korleis dei speglar oss. Når eg tittar ned i lommeboka mi, ser eg pengar. Eg er ein av dem. Eg har ikkje flykta. Eg kan ikkje flykte. Kva enn eg gjer, eg kan ikkje gjere noko. Ikkje noko anna enn å prøve å forandre. For eg har sett, eg har forstått. Eg veit kva dei store orda og dei mange smilane tyder. Eg kan ikkje vere aleine. Det er nøydd til å vere andre som har sett også. Unik kan eg ikkje vere. Eg må finne, eg må spørre, eg må samle. Vi må samle. Forandre. Gjere alt vi kan for å endre. Endre på det vi ikkje er nøgde med. Om eg ikkje kan forandre, då treng eg ikkje vere her. Då treng ikkje verda meg.

Eg trur det er på tide
å stanse.


Frykta for å redde

Eg spring
Spring frå frykta
Spring frå dei store ord

Eg kan ikkje stanse
Eg kan ikkje gi opp

Eg har sprunge
lenge
No er eg sliten
Eg har ikkje komme nokon plass
Tida har gått og eg
står framleis
stille

Eg trur det er på tide
å stanse.