Neimen se på det. Det er over tre måneder siden sist jeg publiserte et innlegg. Og se her! Jeg gjør det igjen! Dam-dam-dam-dam! Bare for å fortelle dere to ting:
1. JEG HAR FÅTT GOOGLE WAVE-konto! Jeg er KUL! Klikk på lenka om dere ikke veit hva det er, Og siden jeg fikk det for tre dager sida, og jeg har vært lite hjemme, har jeg desverre ikke noe særlig mer å si om det. Ennå. Ingen skuffelser så langt, hvertfall!
2, Jeg vil ha sko! Se, se, se! Fine skoene jeg vil ha! Vinterstøvletter, overhode ikke praktiske til hverdags. Greie å ha de få gangene jeg skal på fest og vil ankomme pent. Så, jeg vil ha sko. Upraktiske sko med høye hæeler. Hvorfor? Tja, de er pene, stilige og tøffe, og har en fiiin hæl. OG, jeg kan gå med høyhæla sko på vinteren UTEN å bli kald på beina! Epic, oh yeah! Friis Company ftw!
Hva er å være spennende, nyttig og interessant? Å være nyskapende, selvtenkende, innovativ, selvstendig og kunnskapsrik. Men hvem er selvtenkende? Nyskapende? Innovativ? Jeg ser på vennene mine. Deres venner. Og deres venner. Hvem er de? Hvem er mine kolleger? Og mine studiekamerater? Vi går en vei, men er den vår? Har vi noe ved oss som kan kalles nyskapende? 100% selvstendig? Eller er det bare et resultat av alle påvirkningene vi har fått?
Påvirkning. I så mange sammenhenger har ordet en negativ klang. Som om det motsier selvstendigheten din. Gjør det? I såfall er vel ingen selvstendige. Jeg blei påvirka til å gå i en retning. En retning som er meget ukjent for meg. Jeg veit ikke godt hva jeg går mot, men allikevel tror jeg jeg går riktig vei. På grunn av påvirkning? Ja. Hadde jeg gått en annen vei om andre hadde påvirket meg? Antakelig. Gjør det meg uselvstendig? Eller tar jeg standpunkter på de områdene jeg kommer over? Veit jeg ikke om saker kan jeg ikke ta standpunkt. Å være uvitende, er det uselvstendig? Lat? Skal jeg ikke forske ut verden? Vise at jeg vil være med, at jeg følger med?
Jeg tror jeg har selvinnsikt. Jeg tror jeg er selvstendig og nyttig. Men hva ser andre? Og hva ser jeg? Hvor mye påvirkning kan jeg få før jeg er uten selvstendighet? Hvor mye ansvar skal jeg selv ta? Er jeg et resultat av påvirkninga fra min familie, mine venner, mine lærere og mitt samfunn? Eller har jeg noe selv som hadde stått igjen uavhengig av alt annet?
At kvinnen blir nedverdiget til et sexobjekt når det kommer til rollemønsteret til kvinner og menn, er vel ikke noe å stikke under en stol. Kvinnens rolle er å underholde, bli sett på (tatt på) og gi. Mannens rolle er å ha sex, eller med andre ord; stå, pule og komme. Er det ikke sett på som noe unormalt eller i en klasse av fetisj, hvis mannen underholder? Hvor mange menn blir annerkjent for å strippe? Eller gå i sexy undertøy? Rett og slett, bli sett på? Mens til og med kvinner godt kan mene at det er sexy når kvinner gjør dette. Hvorfor er det "galt" at kvinner skal se på menn? Og hvorfor skal man se på kvinner hvis menn og kvinner skal se på det samme (som parunderholdning o.l.)? Hvorfor er den "samlede" oppfatninga at kvinnen skal underholde mens mannen skal se på / bli tilfredsstilt?
Det er nok et viktig moment at som unge snakker jenter veldig lite om sex, og snakkes det om sex, er det gjerne flaut, eller det er snakk om sex med noen. Mens gutter kanskje til og med fra barneskolen av snakker om porno, onanering og sex (at det gjerne er uten erfaring de snakker, er ikke så viktig). Jentene venter gjerne med å snakke til de har debutert seksuelt. Bidrar ikke dette til at jentene retter seg etter guttenes oppfatninger av riktig sex? I og med at den "var der først"?
Jeg tror single jenter har bedre sex enn single gutter. Og, nei, jeg snakker ikke om one night stands osv, jeg snakker om sexleketøy. Gå inn på kondomeriet eller liknende butikker. Vi kvinner finner alt vi trenger der (kanskje bortsett fra en mann). Jeg tør påstå at jeg tror det er bedre for kvinner å ha sex med en av de utallige dildoene/vibratorene der enn det er for en mann å ha sex med "fitte på boks". Uten å si at det trenger å være dårlig, det heller. Hvorfor sier ikke kvinner da bedre ifra hva de vil ha? For jeg tror ikke jeg er den eneste som mener menn faktisk er noe å se på. Og, ja, jeg blir lei av å se bare kvinner (for de bildene av lettkledde menn som dominerer, er etter min smak rimelig lite å se på).
Klær. Vi kvinner kler oss pent når vi går i klær som viser hud, kløft, bein og former. Menn kler seg pent i dress. Menn skal ikke vise hud eller former. Kvinner kler seg så de skal bli sett på. Vi skal vise oss fram. Jeg sier ikke at det er noe galt i det, og for all del, en pent kledd mann er faktisk utrolig sexy. Men jeg finner det rett og slett litt kjedelig at jeg er en del av de som skal bli sett på, når jeg liker å se, jeg og.
Men allikevel. Det er noe veldig sexy med rollefordelingen også. For det er nok rimelig mange menn som liker at kvinnen tar kontrollen i senga. Fordi det er noe "feil" ved det, kanskje? En krysning av en grense som er der til daglig? Samtidig som det går under "at kvinnen underholder". Hvis rollene er byttet om, vil det vel heller gå under "mannen blir tilfredsstilt"?
Jeg etterlyser ikke mannlige strippere, de finnes. Jeg etterlyser ikke mannlige nakenmodeller, for de finnes, de og. Jeg etterlyser rett og slett bare noe å se på. En oppfatning av at mannen kan være et sexsymbol slik som kvinnen i dag er. For, kjære vene, hetrofile kvinner er da hetrofile av en grunn; vi vil ha menn, ikke kvinner.
God dag, ja. Eller god kveld, god natt, god morgen. Alt ettersom. Trivelig kan dette bli, hvertfall. Uansett. La oss kutte ut småpraten og hoppe rett på med én gang. La meg forklare: Her er skattekista. Skatten du alltid leiter etter, men aldri finner. Hvorfor ikke? Skatten er imaginær. En illusjon. Beklager. Du kan aldri finne den. Den bare er. Den vil alltid være. Nå skjønner du ingenting? Flott. Da er vi to. Ikke si det for høyt. Det er vår hemmelighet. Hva? Avslører du meg? Du veit ikke hva du skal avsløre. Skyt løs, du kan umulig treffe, men jeg liker pågangsmotet ditt. Det er livet i deg. Jeg skal jatte med en stund til, sitte smilende og se på deg mens du prøver å finne løsningen. Ingenting har én sannhet. Dette er ikke addisjon. Her er ikke 2+2 nødvendigvis 4. Vi opererer med X og vår X er aldri noe konkret. X bare er og X er ukjent. Det finnes X antall sannheter. Du vil aldri finne X. X vil for alltid være X. Blei du mer forvirra? Tar jeg fra deg motet? Beklager, det var ikke meninga. Jeg liker at du prøver. Imens kan jeg presentere meg. Hei, jeg heter Line og bruker ikke paraply. Nå synes du sikkert jeg var morsom. Merk ironien. Det er merkelig hvordan du er så forskjellig fra meg, og fortsatt prøver å være min engel. Skal du ikke egentlig bare se medlidende på meg, slik som du ser på de narkomane langs Karl Johan? Kanskje gi meg litt småpenger du tilfeldigvis har i lomma og føle at du har gjort noe godt i dag også? Kanskje du er tom for småpenger. Hvor har du tenkt deg nå, da? Finner du svaret der borte? Ser du smilet mitt? Jeg håper det. Du er nå søt der du prøver. Som sagt, det er det jeg liker ved deg. Det er derfor jeg lar deg holde på. En gang i tida hadde jeg slikt pågangsmot, jeg også. Ja, jeg ga opp. Ikke fordi jeg fant ut at det var nytteløst, og så satte meg ned for å sutre over det som aldri gikk. Nei, jeg ga opp fordi jeg fant roen. Roen i å aldri finne eller aldri vite. For jeg fant aldri. Og jeg ville aldri finne, uansett hvor mye jeg lette. Derfor erklærte jeg leiteaksjonen som avsluttet. Eller saken for henlagt. Det passer meg bra. Tar du pause? Finner du ingenting? Det er ikke rart, kjære deg. Har du tenkt til å leite mer også? Da skal jeg ikke avsløre noe ennå. Ta deg et glass vann. Jeg var tørst en gang, jeg også. Nå føler jeg ikke for å fylle på noe mer. Hva synes du om grønt, forresten? Jeg har en tendens til å falle for det grønne. Jeg har blitt kalt jordnær. Kanskje er det derfor jeg liker det grønne. Du ser det nok ikke, nei. Jeg avslører som sagt ingenting ennå. Jeg får litt lyst til å sette meg ved siden av deg. Trøste deg. Jeg trodde ikke du ga opp, jeg. Men jeg tok visst feil. Du melder altså pass? Det er greit, det. Jeg kan forklare. Det var en trost i hagen i stad. Men den fløy. Nå er den ikke der lengre. Derfor, kjære deg. Derfor. Nå får du vel gå hjem. Middagen bør være klar snart. God kveld. Eller god natt, god morgen, god dag. Alt ettersom.
Nå er det en uke til jeg har hybelen. Jeg tror ikke jeg helt skjønner at jeg snart ikke bor her lenger. Men jeg pakker nå i alle fall. Og jeg har funnet ut at jeg har alt for mange bøker, dvd-er og cd-er. Jeg har pakka fire pappesker fulle av det alt, og jeg har enda mer igjen! Kanskje det ikke er så ille at jeg ikke lenger vil støtte musikkbransjen (og filmbransjen) lenger? Så fyller jeg ikke opp med enda mer dvd-er og cd-er... Og hvordan pakke smart? Hva skal jeg pakke først og hva sist? Oh, jeg gleder meg så veldig! Og gruer meg litt til å dele bad... Men jeg får hvertfall en kvadratmeter mer å boltre meg på enn det jeg har nå! Og så må jeg bli flinkere på å lage ordentlig middag... Hvis ikke blir jeg sikkert fryktelig tynn... Jeg tror det kan være en god slankekur å flytte vekk fra folk som lager mat for en! Så... Har dere mattips, kom med dem!
Også har jeg brukt alt for mye penger på klær nå... Yndlingsbutikken min har salg! Men søren, for noen fine klær jeg har fått meg!
Nå har jeg mast litt om hva jeg skal gjøre med artister som gir ut platene sine på plateselskapene som er "on the black list". Og jeg har tenkt ferdig, nå laster jeg ned. Jeg er en pirat. "Wæow, big deal", tenker du sikkert "Hvem laster ikke ned ulovlig?". Jeg ungikk det. Noe av det eneste jeg lasta ned ulovlig før nå var den ene Pokemon-serien. Men nå er jeg altså en av de ulovlige nedlasterne. Og jeg har alt lasta ned to hele discografier. Starting hard. Det er litt rart, og jeg må innrømme at jeg ikke liker det. Jeg liker egentlig å gå i butikken og kjøpe plata, ta den med meg hjem og putte den i cd-spillern. Ikke bare synes jeg det er koselig å ha kjøpt plata og kunne ha den stående i hylla, men jeg liker også å støtte artistene. Hvertfall når flere av dem ikke er av de som tjener fett på yrket sitt. Jeg betaler for det de jobber for.
Men nå er det nesten slutt. I alle fall for de som gir ut på plateselskaper som Sony og Universal. Beklager, men jeg vil ikke ha dobbeltmoral. Jeg støtter plateselskapene mer enn artistene om jeg kjøper platene. Så, the Pirate Bay ftw! Så kjøper jeg heller platene deres hvis de går over til andre selskaper.
Jeg vil ikke være noen pirat. Jeg har ikke lyst til å laste ned ulovlig. Men jeg må innrømme at jeg heller vil være en pirat enn å støtte noen i den kampen jeg er helt imot. Plateselskaper; dere kan takke dere selv for at jeg nå "stjeler" deres produkter. Jeg skammer meg ikke, og jeg mener ikke jeg gjør noe feil. Tvert imot. Så om jeg noensinne skal hilse på dere, vil jeg gjøre det slik: "Hei, jeg heter Line, og jeg er din pirat."
Jeg lurer litt på å skrive om The Pirate Bay-saken, men jeg klarer ikke helt skrive om det. Det blir bare syting om at jeg ikke veit hva jeg skal gjøre med musikken jeg virkelig vil ha, men som jeg ikke vil kjøpe pga at den gies ut på feil selskaper... I hovedsak tenker jeg på Rammstein, som jeg for tida har superhekta på... For jeg har dilemmaet mellom å ikke kjøpe produktene til de som saksøkte TPB, i dette tilfellet Universal Music, og det å støtte artistene jeg hører på... Dilemmaet plager meg, og jeg kommer ingen vei med det.
Skal jeg sende mail til de aktuelle artistene og spørre om hvordan jeg kan skaffe meg musikken deres uten å støtte selskapene deres, men bare dem som artister? Tror ikke jeg kommer noen vei med det... Og skal jeg sende alle mine plater og dvd-er fra de aktuelle selskapene til selskapene? Jeg har litt lyst... Men jeg tror ikke det gjør noen forskjell.
Men uansett, her er en utrolig herlig låt, av Rammstein, og PS, det er like ulovlig å streame denne (altså se på/lytte til den) som å laste den ned fra feks The Pirate Bay.
Hm... Hva er mest lame? Å ha hekta på å spille bubblespinner eller teste skriveferdigheter på Norwegian Typing Speedtest? Hvertfall, jeg har hekta på begge deler. Rekken på ord i minuttet er 102! Credz2me!
Jeg er lei av musikken min, jeg har hørt for mye på det samma. Jeg må ut på leiting etter noe nytt. How to find new music? Jeg tror den kunsten har gått meg hus forbi.
Er det rart jeg er lei norsk skolesystem? I stede for å gå hjem og jobbe slik jeg vil, og dermed være produktiv, må jeg sitte en hel dag på skolen, uten å ha lærere, uten å få gjort noe særlig, bare for å ikke få fravær. Jeg syter nok unødvendig, jeg kunne ha gått hjem, latt være å bry meg om et fravær som strengt tatt ikke har noe særlig å si for meg og framtida mi. Jeg kunne også ha vært produktiv her på skolen. Men, hva skulle jeg da ha klagd over?
Jeg har blitt litt opphengt i de to figurene. Mr. Money, en karakter på Pain Of Salvations BE -album, en mann som "navnet" tilsier, liker penger, og seg selv. Patric Bateman, hovedpersonen i romanen og filmen American Psycho, arrogant, selvopptatt og sadistisk. For ikke å snakke om overfladisk. Eller? For det er dette punktet jeg har hengt meg opp i.
På en måte virker de utrolig overfladiske. Mr. Money, der han sitter i bilen med en kvinne (dialogen ligger i bånn av innlegget), og bryr seg overhode ikke om annet enn å få ha sex med henne, HUN er han totalt likegyldig til. Men er han overfladisk? Han viser jo faktisk ingen interesse for henne. Snarere tvert imot. Og Bateman, det samme gjelder ham. Og selv om han sier ved flere anledninger at han vil drepe, så bryr ingen seg, de tar det ikke alvorlig. Og når han er med jenter han ikke bryr seg om, kan han vise null interesse, allikevel så blir de der, i håp om at han er interessert. I begge tilfeller er det snakk om suksessrike personer, med mye penger og høy status. Som er det som de tiltrekker seg personer med, samt kanskje et bra utseende. Da kommer jeg til spørsmålet: Hvis man ikke bryr seg om andre enn seg selv, er det ikke det mest riktige å vise det, framfor å late som om man er noe man ikke er? Er det ikke personene rundt som er de latterlige, der de håper (gjerne på lite grunnlag) på å få status av å være sammen med de nevnte personene? Eller, håper at de faktisk betyr noe for personene. Og, er det så lett å vise at man bryr seg nada om andre personer, og samtidig ha en masse folk som stimer rundt en, som er mer enn villige til å være tøfler? Da veit jeg hvertfall hvem jeg finner mest forkastelig, nemlig personene rundt, og ikke de som får lov til å oppføre seg akkurat som de vil. For det er personene rundt som gir dem mulighetene til å gjøre som de gjør.
Moralen er vel rett og slett at folk flest er patetiske *smilefjes*.
Introen til Dae Pecuniae:
Mr.Money: OK alright baby, the love of my life
Girl: Are you referring to me... or the car?
Mr. Money: Oh, please honey, what do you think?
Now, Cindy...
Girl: Sandra
Mr Money: Yeah, of course. Now, as I see it, we've got two natural choices
here. So, what do you say? Either I drive and you can give me some
good head while I'm watching the road...
Girl: What?
Mr. Money: Well, somebody's gotta watch the road honey...
...or... YOU can drive this baby
...oh, but only if you're good at handling the stick of course...
Girl: But... this is an automatic?
Mr. Money: ...rrrright!
Girl: Is that some sort of sick joke?
Mr. Money: What?
Girl: "natural choices" my ass!
Mr. Money: Well, that's a third choise I didn't think about...
Girl: You son of a...!
Mr. Money: Take it easy baby!
No sweat... it was only a joke, alright?
Girl: Alright
Mr. Money: ... I mean, of COURSE I was joking...
... I would NEVER let you drive my car!
Punchlinen er HERLIG! Men Mr. Moneys utrolig kjølige tone kommer ikke fram her. Derfor anbefaler jeg dere høre den (spol fram til 3:40):
Kanskje på tide å skrive noe her...? Vel, nå sitter jeg på skolen. Har IT, er enormt effektiv... Nesten... Jeg har koda et rutenett. Wehei, ActionScript 3.0 ftw! Not. Er egentlig ganske trist at eneste programmeringsspråket jeg kan litt av er det helvetes språket der. Rettelse; det er tragisk. Hjemmesida jeg skal lage meg er ikke under produksjon ennå, engang. Og det er enkelt og greit fordi jeg ikke har funnet ut (eller lagt mye arbeid i å finne ut) hvordan den skal se ut. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg skal blogge, jeg har ikke særlig mye interessant å skrive. Snarere ingenting.
Jeg kan opplyse om at jeg var på Univeristet i Oslo i går, på Åpen Dag. Som om det var noen tvil, jeg har funnet ut at jeg SKAL starte der. Herregud, som jeg gleder meg! UiO er jo virkelig utrolig! Nå har jeg brukt timen veldig effektivt. Jeg kaster bort dagene. Hvor mye av tida på skolen bruker jeg effektivt? Utrolig lite. Snakk om selvdisiplin...
Se, så, da har jeg opprettet en blogg. Blitt en mener, jeg og. Så nå skal jeg mene masse, om alt mulig, og tro at det jeg mener er veldig viktig og har mye å si for verdenen. Jepp, det skal jeg gjøre. Fornuftig. Dette kan jo virkelig bli koselig. Nei, jeg gleder meg. Gleder meg til å syte, kritisere, anklage, irritere og mene. For det er det jeg skal gjøre nå, er det ikke? Mene alt mulig om alt og ingenting. Slenge meg på trender om viktige hendelser å mene noe om, og være like "in" ved å mene noe om alle de tingene folk ikke mener en masse om. Nei, gud, som jeg gleder meg. Dette er bare nødt til å bli interessant. Kos dere med lesinga. Den blir sikkert ikke unik, og sikkert ganske lik mye av det andre dere leser. Hvis dere i det hele tatt leser her.
