Ingen depresjon, ingen kunst?

Jeg har alltid skrevet. Mye. Dikt, noveller og andre småtekster. Jeg satt ord på følelser, stemninger og situasjoner. Ekte og fiktive. Jeg hadde et rikt ordforråd og kunne raskt se hva som ikke passet inn i en tekst. Jeg gikk på høstutstillingen, slukte litturatur og drømte om en tilværelse som forfatter og dikter. Så tok realfagene meg. Siden kom friheten i form av å bo alene. Og mens skrivingen dabbet av, flommet kjærligheten over meg. Man klager ikke akkurat over slikt. Utdanning, frihet og kjærlighet. Men hva skriver man da, da? Realistene dikter da vel ikke? Jeg stoppet å skrive og har ikke hørt poesiens stemme i meg på lange tider. Hva skjedde? Ble jeg lykkelig?

Mine favorittkunsstykker, være seg i skriftlig, musikalsk eller billedlig form, har alltid hatt noe dystert over seg. Har jeg sett for lite, eller kommer faktisk mesteparten av kunsten vår fra den dystrere skalaen av følelsesspekteret? Mens jeg fortsatt drømmer om at den litterære delen av meg skal våkne, forsøker jeg desperat å finne inspirasjon i gamle favoritter. Kanskje jeg leter feil sted? Når jeg har det bra, trengs kanskje inspirasjon fra det lyse, gode og lykkelige.

Enn så lenge, den vakre melankolien:

Melankoli, Edvard Munch

I EN MØRK NATT 

Jeg elsker ingen,

stjernetomme natt,

jeg elsker ingen!

Du, stumme mørke,

vet hva det vil si:

forlatt av stjerner,

forlatt av lyset

over vei og sti! 

Jeg elsker ingen,

bitre, bitre natt,

jeg elsker ingen!

Og broene de brenner

uten ild,

og ingen og intet

i verden

hører meg lenger

til ... 

Så kom da gribber!

Sus med ville skrik

igjennom regn og storm

og hakk meg opp, et lik,

og sleng meg så for orm

og la meg ligge der:

Ynkelig som ikke

er livet nær!

- Gunvor Hofmo