I've got Karen Millen and Sony Ericsson Xperia Mini Pro!

Last week, in Stockholm, I bought this fantastic Karen Millen jumpsuit. I absolutely love it!

I have now had Sony Ericsson Xperia Mini Pro for a week, and I don't regret that I bought it. The size is perfekt, the screen is so good and clear that it doesn't feel too small. The keyboard was basicly the reason that I chose it. Touch is wonderful, but is really a pain to write with. I almost never use the touch-keyboard (which of course is an alternative). Unfortunatly I am not too impressed with Android. There is a lot of pre-installed apps, and I cannot delete them the regular way (Android don't want me to have that access). I installed the terminal emulator in Android marked, but I don't get root access without doing some tricks. I haven't tried yet, but I think it will be necessary. Let's hope I never have to send the phone in for service!

Song of the day - Til Ungdommen

Til Ungdommen av Nordahl Grieg

Sunget av Herborg Kråkevik

Frykta for å redde

Her publiserer jeg en tekst jeg skreiv på nynorsk-tentamen en gang. 

Eg spring

Det er kaldt og mørkt. Slik har det vore i lange tidar. Eg hugsar ikkje lyset. Ikkje varmen heller. Men eg veit at dei ein gong var. Eg veit at dei fanst i eit lite hus som var mitt alt. Ein varm peis med raude flammer. Ein tryggleik eg aldri fant nokon annan plass.


Spring frå frykta

Eg hadde energi før. Energi til å skrive, syngje, danse, le. Å le. Korleis var det? Kva for ein kjensle var det? Eg trur ho var god. Varm. Ein gong. Men eg vakna. Eg såg. Då vart det umuleg å sove igjen. Eg skulle ønske eg aldri vakna. Eg vil gløyme.

Spring frå dei store orda

Eg kjenner kulda. Og mørket. Dei store smila og den enorme interessa. Hos alle. For alt. Interessa som aldri rakk lenger enn samtala ut. Eg hugser korleis to samtalepartnarar kunne engasjere seg i samtala men ikkje i temaet. Tankane som berre vart tenkt (om dei i det hele tatt vart det). Velgjerda som alle tok del i. TV-aksjonen som det var syndig å ikkje gi pengar til. Og pelskåpene og plastma-TV-ane som alle måtte ha.

Eg kan ikkje stanse.

Butikkar, bilar, menneske, jobbar, kinopremierar, TV-program, sydenferiar, russefeiringar... Eg har sett alt saman. Opplevd det. Eg kan ikkje gå tilbake. Slik det ser ut no, er verda for stor. Og allikevel for lita. Eg kan ikkje sjå heile og heller ikkje få plass. Eg kan ikkje bere tyngda. Kjensla av kor stor han er, og kor lita han eigentlig er. Kor kort vi har komme og kor mykje vi har gjort. Eg held ikkje ut.

Eg kan ikkje gi opp

Eg er framand. Annleis. Eg ser. Eg har sett. Eg har forstått. Marerittet verda har blitt. Eg kan ikkje bu her. Eg kan ikkje godta kva verda har blitt. Eg kan ikkje vere ein del av ho. Ikkje slik ho er no. Eg må kome meg bort.

Eg har sprunge
lenge.

Kjensla av å vere i ro er ukjent. Det var ho ikkje før. Då var ho kjent og trygg. Eg trur ho var fin. Då visste eg ikkje korleis det var å frykte. Eg trur eg sov. Eg hugsar ikkje. Om eg skulle førestelle meg korleis det var, trur eg at eg må stanse. Eg har ikkje overskot til å klare det no. Ikkje når eg er redd.

No er eg sliten
Eg har ikkje komme nokon plass
Tida har gått og eg
står framleis

Mørket har blitt ein del av meg. Eg frys. Eg smiler ikkje meir. Eg håpar ikkje meir. Verda rundt meg er framleis kald. Eg har sprunge og sprunge, men verda blir ikkje varmare. Verda blir ikkje lysare. Eg kjenner meg gammel. Og tafatt. Eg gjer ingenting. Eg sitt stille i ein stol og hatar. Kva for ein hjelp er det i det?

stille

Eg høyrer stemmene deira. Eg ser smilane deira. Korleis dei smittar over på verda rundt. Korleis dei speglar oss. Når eg tittar ned i lommeboka mi, ser eg pengar. Eg er ein av dem. Eg har ikkje flykta. Eg kan ikkje flykte. Kva enn eg gjer, eg kan ikkje gjere noko. Ikkje noko anna enn å prøve å forandre. For eg har sett, eg har forstått. Eg veit kva dei store orda og dei mange smilane tyder. Eg kan ikkje vere aleine. Det er nøydd til å vere andre som har sett også. Unik kan eg ikkje vere. Eg må finne, eg må spørre, eg må samle. Vi må samle. Forandre. Gjere alt vi kan for å endre. Endre på det vi ikkje er nøgde med. Om eg ikkje kan forandre, då treng eg ikkje vere her. Då treng ikkje verda meg.

Eg trur det er på tide
å stanse.


Frykta for å redde

Eg spring
Spring frå frykta
Spring frå dei store ord

Eg kan ikkje stanse
Eg kan ikkje gi opp

Eg har sprunge
lenge
No er eg sliten
Eg har ikkje komme nokon plass
Tida har gått og eg
står framleis
stille

Eg trur det er på tide
å stanse.

Alle svensker har Mac og japanere er syke

Nå sitter jeg på en kafé i Stockholm og skal lese til eksamen som jeg har om en måned. Og her ser jeg rundt meg, og alle andre som sitter med en PC her, har en mac. Hun på 45 som ser ut som en litt fin Stockholmsdame, kjæresteparet som sitter og holder hender, han skalla 30-åringen med iPhone og business-mannen som kun drikker vann. Så er det et par bord hvor folk bare skravler, men ellers er det min Lenovo Ideapad og en haug av Mac-freaks. Fra før av har jeg kommet til konklujonen om at alle som har en litt "nyere" telefon her har en iPhone. Nå ser jeg at alle her som har kjøpt seg en laptop de siste åra også har en Mac. Lenge leve Sverige-eplet! Hurra! Eplebutikkene her heter forresten Macoteket. Kjekt å vite!

Bildet (eplene) er henta fra denne bloggen, hvor jeg tipser alle lesere om å sjekke ut dette siste innlegget, om en trend i Japan, nemlig å se syk ut.

To dager i Stockholm

Nå er jeg i Stockholm, og her er det 30 grader og mye sol. I går var det faktisk 38 grader her på det varmeste. Jeg svetter bort og sover ikke om natta! Nok om det, Stockholm er en veldig fin by. Gamla Stan har fantastiske bygninger, trange, flotte strøk og sjø på alle kanter. Bortsett fra alle turistene og souvernirbutikkene er bydelen virkelig idyllisk. Ellers har jeg ikke sett så veldig mye her. Drottninggatan er som forventet dårlige spisesteder og butikker vi kjenner godt igjen fra Oslo og Karl Johan Men allikevel, byen er pen! Skal seinere få sett Kungsholmen og Vasaskipet. I dag dro vi et stykke, nesten ut av byen, og bada i et vann som heter Flaten. Ikke noe saltvannsbading på meg ennå, altså!

 Over og under: Gamla Stan

Hvorfor Shrek fungerer en gang til

Shrek er inne med avslutninga, noe som brukes for alt det er verdt i reklamen. Filmen Shrek - lykkelig alle sine dager ville antakelig ikke blitt mye sett uten "Siste kapittel" skrevet med store bokstaver i reklamen. For vi er blitt kraftig lei av to oppfølgere som fungerer dårlig. Shrek-konseptet er oppbrukt, og det til de grader. Så hvorfor lage en fjerde film? Og hvorfor se den?
Hvorfor lage en fjerde film er et godt spørsmål. Selvsagt er Shrek en film som har plass i mange barns hjerter, men samtidig en film som mange foreldre håper å si farvel til snart. Filmskaperne tjener penger på Shrek, men ikke i det uendelige. Den nye filmen er netttopp ny, og det er derfor det i det heletatt kunne bli en film nummer 4. Dette er Shrek med en vri. Personlighetene til karakterene har fått en slags "refresh" og vi er tilbake til begynnelsen. Såklart er det det at vi kjenner karakterene som gjør at dette er morsomt, for det er nytt og ukjent, og allikevel kjent og gammelt. Kombinasjonen er det som utklasserer film nummer 2 og 3.

Å se den i 3D er også morsomt, selv om jeg personlig mener at 3D i stor grad fortsatt gleder de små mest. Jeg må innrømme at jeg synes 3D er noe slitsomt, men nå kan jeg sammenligne 3D på Colosseum 1 og 3D på Ringen 1 (bøyd vs. flatt lerret). Konklusjonen er at 3D på flatt lerret er helt greit, og ikke for slitsomt til at det gjør noe. Colusseum 1 derimot, egner seg ikke til 3D-film (ikke slik teknologien er nå), men da har vi i alle fall to saler som er best på hvert sitt område.

Alt i alt er Shrek - Lykkelig alle sine dager en film som er verdt å se. Å velge 3D-varianten er sannsynligvis en slager hos de små, men skulle jeg sett den igjen, ville jeg ha valgt 2D. Filmen vil tvilsomt være et ork for eldre publikummere; dette er den gode oppfølgeren av første filmen som jeg savnet i både film nummer 2 og 3. Velkommen til en god filmopplevelse, som hverken vil føles bortkasta eller sensasjonell.

Bildet er hentet fra Oslokino.no 

My happiness depends on you and whatever you decide to do, jolene

Because Dolly Parton sing this song like no one else can. The song of the day.

Nytt kamera

Jeg har kjøpt meg hybridkameraet Canon G11, og er strålende fornøyd. Nå har jeg prøvd det litt, men har fortsatt ikke lært meg innstillingene på det ennå. Selv om jeg prøver meg fram, er det som regel innstillinga "auto" som gir best bilder. Her er noen bilder, alle tatt på småbruket vårt.

Her har jeg prøvd å sette innstillingene selv:

En svipptur i Trollheimen

Vi tok en tur til Trollheimen. Planen var å gå Trekanten, men grunnet høljregn blei det ikke mer enn en tur første kvelden. Morgenen etter våkna vi nemlig til et vått telt og en mobil i en vanndam.

Vi kjørte opp til Oppdal og kom fram tidlig på ettermiddagen. Da vi hadde satt opp teltet på en campingplass i Oppdal, kjørte vi innover mot Storli og Bårdsgarden. Langs vannet fant vi en sti som gikk over mot Gjevilvatnet og Okla. For å få en kveldstur gikk vi et stykke opp (markert med rødt på kartet under). Her er noen bilder fra turen:

 

Utsikt mot Gjevilvatnet:

 

Utsikt mot Storsalen (tror jeg):