Mine favorittkunsstykker, være seg i skriftlig, musikalsk eller billedlig form, har alltid hatt noe dystert over seg. Har jeg sett for lite, eller kommer faktisk mesteparten av kunsten vår fra den dystrere skalaen av følelsesspekteret? Mens jeg fortsatt drømmer om at den litterære delen av meg skal våkne, forsøker jeg desperat å finne inspirasjon i gamle favoritter. Kanskje jeg leter feil sted? Når jeg har det bra, trengs kanskje inspirasjon fra det lyse, gode og lykkelige.
Enn så lenge, den vakre melankolien:
Melankoli, Edvard Munch I EN MØRK NATTJeg elsker ingen,stjernetomme natt,jeg elsker ingen!Du, stumme mørke,vet hva det vil si:forlatt av stjerner,forlatt av lysetover vei og sti!Jeg elsker ingen,bitre, bitre natt,jeg elsker ingen!Og broene de brenneruten ild,og ingen og inteti verdenhører meg lengertil ...Så kom da gribber!Sus med ville skrikigjennom regn og stormog hakk meg opp, et lik,og sleng meg så for ormog la meg ligge der:Ynkelig som ikkeer livet nær!
-
Gunvor Hofmo